Bør vi være selvbevisste når vi spiller poker?

Er det viktigere å unngå å bli oppfattet som en fisk eller en idiot enn å bare gjøre det vi selv ønsker? Vi lever i en overfladisk og imagebevisst verden som ofte får oss til å prioritere utseende og andres oppfatninger, og noen ganger lar vi til og med disse tingene definere oss. Dette har infiltrert pokerspillet og hindret mange spillere i å gjøre visse trekk fordi det ikke er akseptert; det blir kritisert som om vi ikke har rett til å bruke våre egne betalte sjetonger som vi ønsker.

Hvis vi tar limping som eksempel, er det nesten en pokersynd å “bare” synde, som om vi gjør resten av bordet en bjørnetjeneste ved ikke å følge et forhåndsskrevet manus. I det moderne spillet skammer vi oss ofte over visse handlinger av frykt for å virke dumme, noe som gjør at potensiell forlegenhet infiltrerer beslutningsprosessen vår. Dette er beklagelig, spesielt i nettpoker, der folk kan bli så selvbevisste at de ikke våger å gå inn i en hånd i strid med rådende teori og konvensjoner av frykt for å bli latterliggjort i chatteboksen!

Nettpoker, der anonymitet bør utnyttes, dumme alias brukes og spillet foregår usett (noen ganger til og med i undertøyet!), burde være et fristed fra slikt press. Men når dette scenariet overføres til live-poker, der spillerne er fysisk til stede sammen med motstanderne og blir gransket, øker presset om å tilpasse seg. Uerfarne spillere som for første gang besøker et fysisk pokerrom, tør ofte ikke satse en brikke uten å ha en førsteklasses hånd som forsvarsbevis. De som spiller både i fysiske lokaler og på nettet, bør legge merke til hvordan spekulative spill som blir forsøkt på nettet, ikke ville blitt drømt om i live-situasjoner.

Frykten bør likevel ikke hindre oss i å gjøre våre egne ting. Det bør ikke spille noen rolle hva andre mener om forsøkene våre på ulike spill. Hvis vi reraiser i cut-off pre-flop med 72o, og må vise hånden vår, gir det motstanderne et feilaktig inntrykk av at vi ikke har peiling eller vil spille hvilken som helst hånd – fantastisk! Et slikt bedrag kan være fordelaktig senere.

Det er viktig å lære av gylne regler, retningslinjer, odds, studier, ta i bruk strategier, bli kjent med Game Theory Optimal (GTO)-poker og andre avanserte metaspillteorier. Men disse bør tjene som generelle påminnelser, ikke begrense våre pokerevner. Noen ganger kan det være en fordel å gå mot strømmen og gjøre noe uvanlig for å destabilisere motstanderne og sette en metaforisk strek over strategiene deres.

Det er verdifullt å være villig til å tenke selv i stedet for å følge “riktige” hender, timings eller posisjoner. Retningslinjer bør veilede, ikke diktere, handlingene våre. Poker er så komplekst at det ikke kan kokes ned til kun å handle om kortene spillerne har og deres relative posisjoner. Hvis det var slik, ville det å mestre poker bare innebære å forstå odds og posisjonskonsepter. Disse grunnleggende prinsippene bør respekteres og forstås, men ikke i en slik grad at de kveler kreativiteten eller hindrer unntak når det anses som forsvarlig. Mens noen begrenser seg til konvensjonelle begrensninger, mens andre bevisst går utenfor dem, er kanskje den beste tilnærmingen å spørre: “Hvilken boks?”…